Som oftest så går vi ut i fra at lykke er det vi vil og ønsker til det ytterste, uansett pris. Ofte, så blir lykken selve målet for våre liv. Men ifølge Jacques Lacan, fransk psykoanalytiker, så er lykken intet annet en ett ‘svik mot våre begjær’ (Žižek, 2002). Dette betyr at i det øyeblikket at vi oppnår eller får det vi jakter etter, så ønsker vi det egentlig ikke lenger. For å kunne fortsette å eksistere, så må våre ønsker ha sine ‘objekter’ stadig fraværende. Dette vil da si at det egentlig ikke er ‘det’ vi jakter på vi er ute etter, men at det heller er fantasien om ‘det’.
Lykkelige mennesker har et mindre nøyaktig bilde av virkeligheten enn for eksempel deprimerte mennesker
Et forskningsprosjekt etter det andre har demonstrert at lykkelige mennesker har et mindre nøyaktig bilde av virkeligheten enn for eksempel deprimerte mennesker. Så, spørsmålet er da hvorfor det å jage etter lykke er det viktigste i livet?
Hvorfor det å jage etter lykke er det viktigste i livet?
Reelt sett, så er det begjæret vårt som vanligvis støtter opp om våre fantasier og uoppnådde mål. Ifølge Pascal, så er vi egentlig kun virkelig lykkelige når vi fantaserer eller dagdrømmer om vår fremtidig lykke! På en måte så kan man si at ‘ the hunt is sweeter than the kill’. Eller, mye tyder på at vi har grunn nok til heller å være mer forsiktige med hva vi reelt sett ønsker oss, ikke fordi vi vil få det eller oppnå det … men fordi vi på en måte er dømt til å ikke ville ha det i det øyeblikket vi har oppnådd det!
Å leve etter våre ønsker vil aldri gjøre oss lykkelig
Så lærdommen av Lacan er: Å leve etter våre ønsker vil aldri gjøre oss lykkelig. Det vitenskapelige ordet for dette fenomenet er ‘Hedonistisk tilpasning’: det vil si, studier har påpekt at vi mye raskere og i mye større grad enn vi selv tror tilpasser oss til bedre omstendigheter (som f eks en ‘perfekt’ ny jobb og forfremmelse, det nye huset, osv …), og sånn sett mister vi evnen til å kunne nyte det (Frederick and Loewenstein, 1999).
Det største problemet og utfordringen med ‘lykke’, er at vi ofte ikke er i i stand til å finne ut av hva som kunne ha gjort oss lykkelige.
Det største problemet og utfordringen med ‘lykke’, er at vi ofte ikke er i i stand til å finne ut av hva som kunne ha gjort oss lykkelige. Det kan til tider, og som oftest, være svært vanskelig å forestille seg nøyaktig hvor lykkelig man kunne ha blitt dersom man gjorde eller mottok det ene eller det andre. Den viktigste grunnen til dette er at vi endrer oss på tvers av tid. Det vil si at ‘den personen du er når du forestiller deg hvordan det ville være å ha den fancy nye bilen ikke er den samme personen du kommer til å være og bli når du faktisk har den fancy nye bilen’ (Gilbert, 2006) .
Hva betyr da dette i våre praktiske hverdagsliv? Det betyr at vi slik sett lett kan befinne oss i en endeløs ‘søken-etter-lykke’ som oftest kulminerer med oppnåelsen av våre ønsker, men som samtidig også blir ‘the moment of our desires death’ … Slik sett vil jakten-på-lykke starte igjen og igjen i tråd med at våre ønsker trer frem for deretter å forsvinne igjen … I dette søket kan noen finne en meningsfylt opplevelse, mens for andre kan det heller oppleves som en meningsløs tilværelse.
Kan vi unngå å tenke i form av ‘lykke’?
Spørsmålet er: kan vi unngå å tenke i form av ‘lykke’? Kan vi bruke ett annet ‘kompass’ i våre liv? Hvis vi tenker på lykke som en uendelig indre spenning mot en nærmest urealistisk positiv sinnstilstand, og denne spenningen heller bidrar til å skape frustrasjon, psykisk belastning og negative følelser, så bør vi kanskje heller prøve å refokusere på vår egen definisjon av hva lykke egentlig er? Slik sett så kan vi da kanskje komme nærmere vår egen ide av lykke- eventuelt jobbe mot å erstatte dette målet med noe annet. Det er her viktig å understreke at det ikke kun er en måte å gjøre dette på, alle har sin unike vei å gå- og det er normalt og lov å gjøre! Våre ideer om rikdom – og velvære for eksempel, refererer ofte til mer oppnåelige, mindre urealistiske og mer bærekraftige positive sinnstilstander.
Lykke viser seg heller å være en kontinuerlig spenning, ledet av begjær og fantasier, mer enn en statisk tilstand, mot mer eller mindre klare mål som er ment å få oss til å føle oss ( igjen, i en ikke alltid like klar måte) nogenlunde bedre. Tatt i betraktning at ‘lykke’ alltid er noe relativt, ikke bare med tanke på våre egne erfaringer, men også med utgangspunkt i andres suksess, og at selve livets såkalte ‘emotional ups’ ofte er svært kortvarende (Meyers, 2013) og krever å bli stimulert til enhver tid, så vil søken og det evige jaget etter Lykken lett kunne bidra til å skape psykiske påkjenninger og belastninger, mye frustrasjon, negative følelser og i verste fall, selve følelsen av utmattelse og resignasjon.
En flom av nyere litteratur har hatt som fokus og påpekt at det er de lykkelige menneskene som er de ‘syke’. Eric G Wilsons Against Happiness: in praise of Melancholy påpeker hvordan ‘generative melancholy’ kan være enn enorm kreativ og positiv kraft. Barbara Ehrenreich sin Smile or Die representerer en motstand mot amerikansk ‘positiv tenkning’, hvor ideen om at enhver katastrofe, motgang eller tilbakeslag samtidig også er en unik «mulighet» for nettopp det ‘å gå videre’ i livet, å oppleve mestring og selvutvikling.
Er det å være lykkelig er en sosial trend?
På en måte så kan man si at det å være lykkelig er en ‘sosial trend’, et imperativ som er noe diffust i vårt forbrukersamfunn hvor alt synes å være mulig å oppnå: du burde være lykkelig. Hvis man ikke er lykkelig, så er det liksom noe unormalt med en, man fremstår som et menneske som har sviktet- seg selv og andre- en taper rett og slett. Tatt i betraktning hvor flyktig lykken er og hvor fort den forsvinner en gang den er ‘fanget’, så er vi alle dømt til å føle oss som periodiske ‘tapere’.
Ved å bruke ‘det å være lykkelig’ som kriterium for ‘Det gode liv’, kan vi alle fort havne i en ond sirkel : lange perioder med jakten på lykke ledet av våre trengende ønsker og begjær; kortvarig følelse av lykke som dreper lysten; jakten etter lykke … En evig runddans, altså!
Hvis det er et poeng i psykoanalysen, så er det det at mennesket ikke egentlig ønsker eller begjærer sin egen lykke. Kanskje er det bra at det er sånn?!
Det er lov å ikke være lykkelig, det er lov å ikke jage etter Lykken til enhver tid
Psykologen i Oslo
Et muligens viktig budskap å få fram- et vi egentlig trenger og kanskje til og med vil høre- er at ‘det er lov å ikke være lykkelig, det er lov å ikke jage etter Lykken til enhver tid’. Trenger vi den, egentlig?
Spørsmålet er da om vi kan tillate og unne oss nettopp dette ?