På en måte så kan man si at det å være lykkelig er en ‘sosial trend’, et imperativ som er noe diffust i vår forbrukersamfunn hvor alt synes å være mulig å oppnå: du burde være lykkelig. Hvis du ikke er lykkelig, så er man liksom noe unormalt med en, man fremstår som et menneske som har sviktet- seg selv og andre- en taper rett og slett. Tatt i betraktning hvor flyktig lykken er og hvor fort den forsvinner en gang den er ‘fanget’, så er vi alle dømt til å føle oss som periodiske ‘tapere’.
Ved å bruke ‘det å være lykkelig’ som kriterium for ‘Det gode liv’, kan vi alle fort havne i en ond sirkel : lange perioder med søken etter lykke ledet av våre trengende ønsker og begjær; kortvarig følelse av lykke som dreper lysten; jakten etter lykke … En evig runddans, altså.